– Når det virkelig koker, og det er fullt trøkk med telefoner til alle døgnets tider, og til slutt finner du det punktet der begge parter føler de har oppnådd noe … det er det aller beste med jobben.

Det gløder i øynene til investeringsdirektør i KLP Eiendom, Tov Sønsterud, når han snakker om prosessen som fører frem til et nytt eiendomskjøp. Likevel var det ingen selvfølge at det var dette han skulle jobbe med.

Definerende valg

Unge Tov Sønsterud hadde et par år med revisjon på baken, og lite erfaring med eiendom, da han så jobbutlysningen fra KLP Eiendom for 16 år siden. «Den får jeg nok ikke», tenkte han, men bestemte seg likevel for å slenge inn en søknad. Han rakk det akkurat før fristen gikk ut.

Det tilfeldige valget skulle definere hans videre karriere. Kort tid etter sluttet nemlig sjefen, og ikke lenge etter satt han med ansvaret for investeringer i milliardklassen.

Oslos beste strøk

Investeringsdirektøren virker både tilbakeholden og imøtekommende på én gang, når vi møter ham i det bredeste av alle byggene i høyhusrekka Barcode i Bjørvika i Oslo. KLP-bygget er også det nest høyeste, med en hammerlignende utstikker på toppen. Tar du en titt ned derfra, får du et realt sug i magen.

Han er ikke den som trives best i rampelyset, eller den som roper høyest. Men han kan være blant de som har den aller mest imponerende kjøpshistorikken i eiendomsbransjen. Det kan han likevel ikke alltid snakke så høyt om, for mye av det han jobber med er så hemmelig at han må holde tett frem til avtalene er i havn.

Rundt oss henger kunstverk ned fra taket, og på de fleste vegger. Et av dem er en digital installasjon som viser kommunevåpnene til alle kommunene som eier KLP.

– Jeg stiller nok ganske høye krav, og er opptatt av detaljer.

- Tov

– Bygget var en god investering, sier han nøkternt, når vi spør om det er en spesiell grunn til at de holder til i et av byens beste strøk. Han nevner også at den nålestripede dressen er tatt på for anledningen. Selv om flere av naboene i gata er blant landets mest prestisjefylte bedrifter, er ikke dette noe Sønsterud er opptatt av. For KLP Eiendom er ikke som andre eiendomsselskaper. Her er det ikke cash som er kongen – men kommunene.

Meningsfylt oppgave

Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er kommune- og helse-Norges pensjonsselskap. Eierne er kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og bedrifter med offentlig tjenestepensjon. 15 prosent av KLPs totalportefølje er i eiendom, og her kommer Sønsterud og kollegaene inn. Det er nemlig mange menneskers pensjonspenger som ligger i potten.

– Alt det vi gjør, skal komme andre til gode. Vi forvalter pensjonspengene til kommunene, og store deler av helsesektoren. Det sitter i ryggmargen til alle oss som jobber her. Så det en veldig meningsfylt jobb, fastslår han.

Og det er ikke småpenger det er snakk om. KLP Eiendom har verdier for svimlende 96 milliarder kroner. Selv har han hatt en finger med i spillet på litt over 40 av dem, anslår han nøkternt. Uten å heve et øyenbryn av de enorme summene det er snakk om.

–  Vi kjøper ikke for å selge, vi kjøper for å eie, kanskje for alltid.

- Tov

– Ja, det er veldig mye penger, smiler han rolig, og forklarer at størsteparten av disse verdiene er kjøp, i tillegg til verdistigning og videreutvikling av egne eiendommer.

Han innrømmer at han er stolt over resultatene han har fått til, sammen med sine 160 kollegaer i både Oslo, Trondheim, Bergen, Stockholm og København. Sammen tar de vare på byggene, utvikler dem videre, og sørger for at KLP Eiendom er den gårdeieren alle skulle ønske de hadde. For investeringene som gjøres, er tatt for å vare.  

– Vi kjøper ikke for å selge, vi kjøper for å eie, kanskje for alltid. Da er det veldig mange ting som skal klaffe.

Høyt spill

Når store transaksjoner er på gang, er det fullt kjør for Sønsterud og teamet rundt forhandlingsbordet.

– Det er så mange kompliserte elementer som skal løses. Det er litt som et puslespill med veldig, veldig mange brikker. Jeg stiller nok ganske høye krav, og er opptatt av detaljer. Det er viktig for meg å treffe de riktige beslutningene.

Han lener seg fremover og bruker hendene når han snakker om denne delen av jobben. For dette er noe han synes det er morsomt å jobbe med. Her får han virkelig brukt sine analytiske evner, tålmodighet, og ikke minst strategiske fremtoning. For han legger ikke skjul på at det kan være amper stemning i forhandlingene, med parter på hver sin side av bordet som kjemper mot hverandre. Da kommer det godt med å være en rolig type, uten store fakter, som gir seg selv tid og rom for å ta veloverveide beslutninger.

Høyt spill

Når store transaksjoner er på gang, er det fullt kjør for Sønsterud og teamet rundt forhandlingsbordet.

– Det er så mange kompliserte elementer som skal løses. Det er litt som et puslespill med veldig, veldig mange brikker. Jeg stiller nok ganske høye krav, og er opptatt av detaljer. Det er viktig for meg å treffe de riktige beslutningene.

Han lener seg fremover og bruker hendene når han snakker om denne delen av jobben. For dette er noe han synes det er morsomt å jobbe med. Her får han virkelig brukt sine analytiske evner, tålmodighet, og ikke minst strategiske fremtoning. For han legger ikke skjul på at det kan være amper stemning i forhandlingene, med parter på hver sin side av bordet som kjemper mot hverandre. Da kommer det godt med å være en rolig type, uten store fakter, som gir seg selv tid og rom for å ta veloverveide beslutninger.

– Jeg er nok ikke den aggressive typen i forhandlinger. Og min erfaring er at det ofte er ganske klokt å forholde seg rolig, smiler han.

For det løser seg som regel. Og selv om det skal mye til for å få opp pulsen på denne mannen, er det når det koker, at han er på sitt aller beste. Han trigges av en real utfordring.

– Det føles veldig godt å få til noe du har jobbet med lenge, og se resultater. Kanskje spesielt når motparten ikke har hatt tro på at vi skulle bli enige. Tøffe forhandlinger handler om å gi og ta, det er jo en utfordring å komme i mål.

Når han kjøper bolig privat, er det nok mer følelser i sving, innrømmer han. Men mekanismene er jo de samme, for det han er mest bekymret for, er å betale for mye.

– Det er jeg på jobben også. Men man må jo betale mest for å få tilslag, smiler han.

Og får han ikke det, innrømmer han at det kan være surt. Veldig surt. Men han bruker ikke mye tid på å angre.

– Jeg går fort videre. Til syvende og sist er det jo mange transaksjoner som rett og slett ikke var riktige å gjennomføre.

Balanseøvelse

Med denne jobben, blir det en god del intense perioder med mye arbeid. Det kan gi ham energi og motivasjon, men de må ikke vare for lenge. Spesielt ikke nå. For når han går inn døra hjemme i Sande etter en lang togtur, venter nemlig tvillinger på to år, som er høyt og lavt og forlanger all oppmerksomhet.

– De gir meg god hjelp til å skifte fokus, smiler han. Det er ikke noen tvil om at det å få barna er det viktigste valget han har tatt. De betyr mer enn noe som kan oppnås på jobb. Heldigvis er balansen mellom jobb og privatliv mulig å få til, selv med en slik stilling.

– Vi har en veldig stabil arbeidsplass, og du kan kombinere en spennende og utfordrende jobb med et godt familieliv. Her er det ikke noe rotterace. Men vi som jobber her er dedikerte, og glade i jobben vår. Mange av oss har vært her i veldig mange år. Samtidig får vi stadig inn nye, yngre medarbeidere som kan utfordre oss. Det er en fin kombinasjon. Det har også hendt flere ganger at tidligere medarbeidere kommer tilbake. Det er veldig hyggelig

– Det handler om å ta vare på det vi har. Når vi investerer, er det fordi vi skal ha god avkastning på pengene, så de kan vokse så mye som mulig. Til syvende og sist er det pensjonen til veldig mange mennesker vi har ansvar for.

Lite prestisje

Han tar oss tilbake til en forhandling i Stockholm for noen år siden. Klokken er tre på natta da investeringsdirektøren forsøker å sjekke inn på hotellet, etter en dag med harde forhandlinger. Kortterminalen virker ikke, og kort etter kort blir avvist. Den ellers så tålmodige økonomen er snart tom for forslag, da han til slutt prøver seg med «vi må jo få sjekke inn – vi eier jo dette hotellet!».

Resepsjonisten er ikke imponert. Den har hun hørt før.

Dette er ikke en ukjent situasjon for huseier KLP Eiendom. Er det prestisje du er ute etter, må du finne deg et annet sted å jobbe. Alle vet jo hvem som leier bygget, men ikke hvem som eier det.

Men selv vet de veldig godt hva det betyr. Og det holder.